"Jeg ser" av Sigbjørn Obstfelder

Jeg'et i diktet ser først verden fra en lang avstand, og begynner å beskrive himmelen, skyene og solen. Så flytter han seg litt nærmere seg selv. Han ser at husene er høye, de tusende vinduer og kirketårnene i det fjerne. Så ser han på personene rundt seg, herrene er velkledde og damene smiler. Så kommer han til seg selv. Han føler han har kommet på feil klode, han kjenner seg ikke igjen og synes at alt er så undelig.